Ne
God natt, weblogg.
God morgen, blogspot.
Ny bloggadresse:
http://lekevoksen.blogspot.com/
Astrids tenkeboble x
Jeg elsker lyset.
Jeg elsker også mørket.
For sjelden er lyset vakrere enn i mørket.
Hurra for alt.
Hyllest
Mine gale tendenser har slikket, eller eventuelt slakket, litt av i det siste. Jeg har ikke skrevet en lang og forrykende flott hyllest til min favorittskuespiller den 4. februar. Men jeg klarer ikke å holde meg stort lenger, så jeg må bare nevne det. Jeg lover likevel at markeringen ikke skal bli lang og kjedelig eller grunnlag for at jeg må sendes til psykiatrisk sykehus for besettelse. Det verste er kanskje det at hun er ikke spesielt kjent, og på God Kveld Norge-sidene blir hun definert som en D-kjendis. Jeg håper likevel at hun egentlig setter pris på at andre setter pris på henne sånn i ny og ne. Så her kommer hyllesten, gjør dere klar, hold dere fast, og slepp alt dere har i hendene, også du min sønn Brutus:
Gratulerer med overstått 38-årsdag, Ulrikke Hansen Døvigen.
Takk og bukk. Og sau. Nei, heller lam. Uffda. Helst Ekorn.
Unnskyld...
Jeg er skyldig. Big time, for å si det på godt norsk.
Dommer: Kan den tiltalte reise seg?
Den tiltalte reiser seg forsiktig. Helt fra seg av skyldfølelse.
Dommer: Fullt navn?
Tiltalte: Astrid "Vingle" "Smule" "Tullsjur" (etternavnet er sensurert i fall Posten kommer til å google meg, og så finner ut at jeg har skumle planer om å være ulydig i min sorteringsjobb - se et par blogger ned)
Dommer: Vil du si du er skyldig eller uskyldig i å ikke sjekke om du hadde ikke-godkjente kommentarer i inboksen på weblogg-siden?
Astrid "Vingle" "Smule" "Tullsjur": Skyldig...
Dommer: Har du noe å si til ditt forsvar?
Dommeren ser med skumle øyne på den lille tiltalte som for øvrig stadig krymper.
Astrid "Vingle" "Smule" "Tullsjur": Tja, bloggsystemet var ganske teit fordi det aldri sa ifra til meg at jeg måtte godkjenne alle kommentarer før de kunne vises offentlig. Tullete. Og da jeg trodde at jeg ikke fikk noen kommentarer antok jeg så naivt at ingen overhodet leste min blogg lenger, og da følte jeg at det ikke var spesielt gøy å skrive lenger. Snufs.
Astrid "Vingle" "Smule" "Tullsjur" bryter ut i gråt og må løftes opp av gulvet. Nå kommer dommen. Huffda.
Dommer: Hva sier juryen?
Juryen (ganske bitter og snurt): Vi synes synd på vedkommende, men vi gidder ikke å si noe som helst for det er alltid opp til Herr Dommer til slutt uansett.
Juryen tramper i protest ut av døra. Den siste tryner over dørstokken fordi han er klønete.
Dommer (ironisk): Da må jeg ta en avgjørelse. DET var jo bare SÅÅÅ synd.
Astrid "Vingle" "Smule" "Tullsjur" blir grønn og lilla i ansiktet.
Dommer: Jeg dømmer deg til 5 år i koma og en jobb som vandrende fjortis i 10 år.
Astrid "Vingle" "Smule" "Tullsjur" besvimer som om hun skulle levd på 1800-tallet da alle så sint ut på bildene og kvinner dånte i øst og vest. Men ikke i nord. Der var de vikinger og selvstendig.
Dommer: Jeg tuller. Ingen tar en god spøk. Det er så trist å være dommer. Ingen liker å bli dømt.
Dommeren river av seg den tåpelige kjolen, hopper på det svære bordet, skrur på musikk av Britney Spears og danser hemningsløst. Han er lei av å være fordomsfull og formell. Han svinger seg ut av det dunkle lokalet, fylt av livsglede. Astrid "Vingle" "Smule" "Tullsjur" våkner av sin falske besvimelse og følger etter Dommeren. Det gjør resten av befolkningen i lokalet og i hele byen, og det hele fortoner seg som en dårlig amerikansk reklame som forsøker å være spektakulær for å få med seg halvdøde TV-seere i USA. Det hele var en fin dag.
Da forstår dere alle min skyldfølelse. Hvis ikke alle har glemt den fordi jeg begynte å snakke om USA. Ikke enkelt å lide av konstant formellangst og digresjonssykdom.
Takk til Kristin Sjiraff:) Du fortjener alt godt. Hils Magnus.
Skrivesperre
Inspirasjon ville ikke ha vært helt malplassert.
"Aksjon: Smarte løsninger"
Jeg har startet en aksjon. "Aksjon: Smarte løsninger" heter den og det er et mål at den er effektiv. Den går ut på å finne smarte løsninger for å få orden på rotet sitt. Jeg har nemlig en teori om at hvis man får orden på rotet sitt, vil man få bedre orden på livet sitt. Tanken er da at når man slipper å rydde så konstant mye, kan man bruke den tiden på å få orden på livet sitt. Eller for de som ikke liker uttrykket "orden på livet"; bruke livet sitt. Ikke det at jeg er en hyperryddig person med skummelt mange porselensdukker, som hyler hver gang jeg ser en smule på gulvet og som må ha brikke under glass, men jeg liker å ikke være nødt til å rydde småting hele tiden. Er jeg snål da? Nei. For noen dager siden satt jeg i tenkestolen, som merkelig nok fremdeles virker, og kom til å tenke på at jeg i grunn svært sjeldent sitter i tenkestolen min. Hm, hvorfor ikke det da, tenkte jeg. Jo, det var fordi det alltid er halvskitne klær i tenkestolen min. Det er der man slenger klær som ikke er skitne nok til å vaskes eller reine nok til å legges tilbake i skuffen. Og etter en nesten ekkelt lang tid, støves de nederste klærne ned mens toppen stadig blir høyere. Når man en sjelden gang har fått nok, tar man et realt skippertak i klærne og bærer dem til skittentøyskurven, og problemet er borte. For meg i alle fall. Muligens ikke for min mamma som er så altfor snill å tar seg av klærne mine. Ja, tilbake til løsningen. Jeg satt altså i tenkestolen min. Så ramlet det en fortumlet tanke ned i mitt lett mottakelige hode; Ville det ikke vært smart om man kunne legge disse halvskitne klærne i en kurv, i stedet for en stol. Jo, faktisk. Det ville ikke vært så dumt. Endelig har tenkestolen fått meg til å innse at jeg er umulig å berge når det gjelder å rydde bort ting med én gang. Det er bedre å finne løsninger som tilpasser seg meg, enn løsninger som jeg må tilpasse meg etter. Dagens sølvkorn.
Tenkestolen min er et geni. Nå har den gått inn for en selvbergingsmetode. Nå har jeg klærne i en kurv og sitter mye oftere i tenkestolen min og blir supersmart. Både jeg og tenkestolen er fornøyde. Bedre kunne det ikke vært. Nå har tenkestolen min foreslått et lite kurvsystem for oppbevare ting man ofte bruker og som man derfor legger på skrivebordet. Så blir skrivebordet mitt tomt også. Så smart. Heng deg på. Gjør min "Aksjon: Smarte løsninger" internasjonal. I alle fall nasjonal.
(Har DU kommet på en aksjon?! Send din meling til 2212! Alle vennene dine vil tro at du er løsningsfokusert. Så kult. Send din aksjonsidé til 2212! Og DU vil forandre verden! Det vil bli slutt på krig! Du vil bli kul og populær! Send meldingen til 2212! GJØR DET NÅ! Gjør det i dag! (Vær så snill! Vi får jo ingen til å kjøpe de kule lydene våre selv om det er både haneklukk og babyskrik!))
Ny dag.
La oss late som om jeg er en person som oppdaterer min blogg daglig, og som derfor ikke behøver å fortelle om alle frustrasjoner, gleder og sorger som har skjedd siden forrige oppdatering. La oss late som. Jeg kan si så mye at nynorsk-eksamen gikk det veldig bra på, så metter jeg alle de overdrevent nysgjerrige og forvirrede sjelene der ute som av en eller annen grunn har forvillet seg inn på min blogg.
Late som, altså. Akkurat som jeg ikke har latet meg nok. Jeg har ingen jobb, jeg bare later meg hele dagen. Jeg har fått nok. Jeg har ikke spesielt lyst til å gjøre noe jeg ikke har lyst til. Det var jo dypt. Men det er sant. Jeg har fått nok av å være en fange av min egen flinkhet og av skolens bur. Jeg har alltid vært flink. Helst siden barneskolen har jeg vært kjempeflink (Jeg og Doppler). Jeg har vært dødogpinelei av dette maset om karakterer og lekser i alle retninger helt siden niende klasse. Det er på tide å ta en pause. Jeg skal jobbe et år. Ja. Når jeg endelig er ferdig å sortere post på jobb, skal jeg IKKE hjem og sortere post i tre timer til hver dag. Og når jeg skal ta en velfortjent ferie fra postsorteringen, skal jeg IKKE sitte dag opp og dag ned med flere sekker post jeg bør sortere slik at jeg får en lettere start på neste postsorteringstermin. Jeg skal heller ikke sortere imponerende bra. Alle skal IKKE komme til meg og spørre hva som er rett postnummer fordi de tror jeg er en slags Gud av kunnskap. Jeg skal passe på å gjøre noen sorteringsfeil. Det er sunt. Jeg har godt av å gjøre feil. Det er sånn JEG vokser. Sånn er det. Etter jobb skal jeg komme hjem og gjøre noe jeg har lyst til. Jeg skal endelig få lært meg esperanto, og jeg skal endelig få lest alle de illustrerte vitenskapene. Kanskje jeg er naiv, men det er bedre det enn å se mørkt på framtiden.
Jeg klarer faktisk ikke å uttrykke min enorme leihet av skoleplikter. Den har kommet så langt at jeg ikke gidder å gjøre noen ting av det jeg ikke vil. Ikke husarbeid og ikke hagearbeid. Jeg vil BARE gjøre ting jeg har MEST lyst til. Og nå er det midt i juli, og jeg har i praksis hatt sommerferie siden 5. juni. Det går over styr og stokk. Jeg håper min enorme motvilje til plikt og skole går over før høsten i 2009. (Nå skal det sies at det er BARE skolen jeg er lei av. IKKE kunnskap. Jeg føler meg helt dehydrert når det gjelder tørsten på kunnskap. Bevis: Etter skoleslutt gikk jeg å lånte fysikkens historie og geofag-bøker pluss ei diktsamling av Inger Hagerup på biblioteket. Det er flaut mange store bokstaver i denne teksten) Jeg har underskudd på frihet, men det bør holde med ett helt år. Forhåpentligvis.
Festleg, I tell you.
Det som ligg framfor meg er likevel ein del verre. Eg har ei uke med tre eksamenar. Det blir festleg. Ein i morgon, ein på onsdag og ein på torsdag. Den midt i er ein matteeksamen. Då har de kontroll folkens. Eg liker ikkje. Eg berre ikkje liker. Eg fantaserer om å dra til Raglan på New Zealand. Eg ser på bilete og smilar for meg sjølv. Det hadde vore litt kult å dra til Raglan.
No må eg finne på noko smart og seie om makt. Tar godt imot forslag. Og kritikk når det gjeld nynorsken. Så lenge det er før i morgon klokka ni. Då vil eg ikkje ha meir kritikk. Då kan det vere det same. Då er eg likegyldig.
Astrids lille tenkeboble (3)
Nå har jeg verden hengende over senga.
Det er litt spesielt.
Det er nesten litt for stort for meg.
Nesten litt skummelt.
Jeg skal heldigvis ikke styre den.
Puh.
Exploisions in the sky
Det er like greit å stoppe her. Her. <= Der.
Mye har skjedd. Mye skal skje. Lite skjer. Men det skal gjøres noe med. Kanskje. Bare én uke igjen nå. Så er det bare solskinn, kakao og ski. Spol tilbake...... Kanskje. Bare én uke igjen nå. Så er det bare matte, matte og matte. Merk siste setning - delete. Bare én uke igjen nå. Det blir bra.
Astrids lille tenkeboble (2)
Da skjønner jeg godt hvorfor jeg alltid har vært så redd for den.
Terapitime. (Unnskyld)
Jeg har gått en runde rundt kvartalet i dag. Jeg har sett på juletrær. Jeg tenkte kanskje det kunne vært en fin terapi for min store årlige juledepresjon. Jeg bestemte meg for å tenke kynisk og si stygge ting om mine venner juletrærne, sånn bare for meg selv, mens jeg passerte dem relativt arrogant. (Jeg synes det ble for voldsomt å si det direkte til selve trærne. De kunne jo ta det ille opp og ikke skjønne at det ikke var noe personlig, men bare en del av min egen terapi.) Dette ble resultatet:
I begynnelsen fikk jeg et bilde av at det in å være anoreksiavrak, for de første trærne var virkelig så stusselig og svak at jeg ikke kunne skjønne at de noen gang har hatt muskler nok til å stå oppreist. Men etter hvert fikk jeg mer inntrykk av at det bare måtte vært dårlig med julemat i huset, for jeg fikk øye på noen sånne digre tulletrær i overdrevent pæreform. De har nok bare sittet bom stille hele jula ikke rørt en eneste barnål, samtidig som de har gomlet opp alle julekakene. Det er en grunn til at jeg vil kalle dem for tulletrær. De er såkalte edelgraner. Som om de er så edle av seg, liksom. De er stygge, plastikkliknende amerikaner-trær som ikke passer å være juletrær på noen måte. De lukter ikke en gang sånn som juletrær skal lukte. På min runde rundt kvartalet var de skummelt mange, i flertall faktisk. Dessverre. Jeg så også noen som hadde funnet ut at det var smart å kle av seg alt, og jeg mistenker det er fordi de skjønte at det var bedre å dø av kulde og vannmangel, enn av at en bil kom og kastet dem i en massegrav, for så å skvise dem sammen slik at de skulle ta mindre plass. Det skjønner jeg i grunn ganske godt. Og mens jeg var i gang med min kynisk-tenkende tur, tenkte jeg på at de arbeiderne i gult som var litt gjemt i skogen, godt kunne stå der inne å kutte opp lik for alt jeg visste. Det ville jo vært høyst usannsynlig, men nettopp derfor kunne de stå der å kutte opp lik, for ingen ville vel trodd at det var det de faktisk gjorde.
Det ble altså resultatet på min tur rundt kvartalet. Jeg tror egentlig ikke den type terapi hjalp. Tvert i mot, den gjorde bare at jeg fikk dårlig samvittighet av å si sånne ting om juletrær og gule arbeidere i skogen. Dårlig samvittighet og sorg over at juletrærne skal skvises i massegravsbiler. I tillegg ble jeg overrasket over hvor ekle tanker jeg kan få. Huff. Jeg beklager til alle juletrær, gule arbeidere i skogen og aller mest til vårt eget juletre som ligger der ute. Det er nemlig helt perfekt, selv om det er litt tynt. Jeg må innrømme at jeg fremdeles synes det er en merkelig tradisjon å ta det inn, pynte det som om det var noe hellig, og så å bare kaste det ut på gaten igjen etter omtrent 13 dager. Grotesk. Jeg beklager også for at jeg delte mine tanker med omverdenen, og håper ikke at verden synes jeg er ekkel og slem. Jeg tar gjerne imot tilgivelse. På forhånd takk.
Au
Jeg fikk panikk. I år var det verre enn i fjor, tror jeg. Hun sa at vi skulle ta det gradvis. Tull. Vi tok det aldeles ikke gradvis.
Hun begynte med de søte konglenissene. Hun sa at det var fordi det skulle være lettere å tørke støv. Jeg visste at jula ikke varer til påska, så jeg godtok at konglenissene skulle pakkes ned. Hun tok samtidig julemusene . De skulle ligge i samme eske så det var lurt å ta dem med det samme, mente hun. Jeg godtok det også, men så syntes jeg at hun kunne roe det ned litt. Så tok det hele av. Hun gikk brutalt bort til vinduet og hektet av ADVENTSSTJERNA. Jeg kjente det stakk dypt i mitt hjerte. Au, sa jeg. Jeg ble rasende et lite øyeblikk og mente at nå kunne det være det samme, men jeg skiftet raskt taktikk og bad ydmykt på mine knær om det ikke var nok for i dag. Hun sa ja, men det var ikke helt sant. En knapp time senere merket jeg at MIN JULESTRØMPE lå på benken sammen med andres julestrømper og juleduker, klar for å bæres ned og legges i et støvete skap. Hun hadde fysisk gått inn på mitt rom og hentet min tomme JULESTRØMPE. Uten min tillatelse. Au. Jeg snappet den tilbake og skyndte meg å putte litt sjokolade i den. Ærlig talt. Jeg må da ha lov å ha jul på mitt eget rom. Jeg er da 18 år.
Dagen etter dro hele julen. Juletreet står ikke lenger der i stua og skinner når alt annet er mørkt. Det rydde ikke litt en gang. Man kunne da ventet til tirsdag, da søppelbilen kommer og henter det. (Det er trist i seg selv. At en søppelbil skal komme å samle juletrær. Snakker om juletremord.) Men hun ble for opptatt av disse dumme tulipanene, og mente at tulipaner og juletre ikke passet sammen. Det gikk for fort. Nå brenner jeg røkelse på trass. Au, det stikker.
Men jeg må bare ha sagt at jeg synes hun er sterk. Hun har selv sagt at hun ikke liker å ta julen, men at det må gjøres. Det skal ikke skinne sol i juletreet. Jeg beundrer henne og viljestyrken hennes. Men jeg synes i alle fall vi kunne ha ventet til ordføreren hadde pakket bort sin jul i det minste. Av respekt, slik at han ikke blir den siste. For det er flaut har jeg hørt. Men det er jammen meg ikke mindre flaut å stå og late som om jeg skrur av og på julelysene, ofte i SOS-morse. Jeg lateskrur på de øverste pærene, og litt på de nederste og det hender også at jeg strekker meg og skrur på de som ligger litt ugunstig til bakom juletreet. Eller de som VAR litt bakom juletreet. For det er ikke noe der jeg skrur. Det står ikke lenger et ikke-ryende nydeligluktende juletre der. I den mørke stua. Det er tomt. Der og inni meg.
Jula har dalt ned i skjul og ligger praktisk og godt innpakket i pappesker. Der skal den ligge lenge. Leeeengeee. Lengere enn jeg tror. Men det er i år at jula kommer. Noe godt, i år. Den nærmer seg med stormskritt og jeg skal være klar til å ta i mot den. Jeg gleder meg.
Astrids lille tenkeboble (1)
Det er litt rart å tenke på.
Fortsett
I fjor som alle andre år hadde jeg som nyttårsfortsett å være effektiv og bruke tiden godt og fornuftig. Men da det hele gikk i vasken rett vest sånn rundt sommerferietider, fant jeg på noe nytt. Eller det vil si, alle tenker etter sommerferien at et nytt år er begynt, og i år skal jeg være flink å gjøre alle leksene mine fort og greit. Det nye helt geniale jeg har funnet på da, er å kalle dette for sommerferiesluttfortsett (24 bokstaver). For hvis man har nyttårsfortsett, hvorfor kan man ikke da ha sommerferiesluttfortsett? I bunn og grunn kan man lage seg fortsett hver eneste dag. Det er kanskje like greit, for da holder man dem jo. Da lider de ikke den samme skjebne som de fleste nyttårsfortsettene og sommerferiesluttfortsettene, for man kan ikke bryte et fortsett allerede første dagen. Jeg gir derfor min glimrende idé til folket: Vær så god! Mandagsfortsett, Tirsdagsfortsett, Onsdagsfortsett og så videre. Sett i gang!
Om ingen andre tar i mot min glimrende idé med en varm klem, skal i alle fall jeg gi den en real omfavnelse. For dette må være fint. Likevel har jeg skrevet opp en del nyttårsfortsett for i år. Hele 19. Jeg får virkelig noe å slite med. Men man kan ikke si at jeg ikke er godt på vei til et bedre liv allerede. Et av mine nyttårsfortsett er nemlig å skrive mer i webloggen. Sånn. Da er det offisielt. Filleren.
Bonan Novjaron!
Sirklerot
Jeg er også et adventsmenneske. Det er ikke like mange igjen av oss faktisk. Alle barn er selvfølgelig adventsmennesker, men det tynnes vel i rekkene av dem også når sånne idiotiske adventsbarne-tvprogrammer kommer seilende. (Det er faktisk ikke så gøy lenger når det barne-TV som går til vanlig, også kommer i jula, bare at det er blitt jul i serien også. Tåpelig, NRK.) Det tragiske er at adventsmennesker ofte har en tendens til å være adventsmennesker bare fordi de får pakker i kalenderen. Jeg vil ta meg den ytringsfrihet og si at de egentlig ikke er adventsmennesker. De er bare julemennesker som er litt utålmodig. Men jeg kan skjønne at det ikke er deres feil, at det er tradisjon og det har alltid vært sånn, det er foreldrene som har skylda. Likevel, jeg skulle ønske det aldri ble en tradisjon.
Adventsmennesker er man hvis man har flere sånne ting å glede seg spesielt over. Jeg gleder meg for eksempel over Luciadagen, det fine lyset fra adventsstjerna når alt rundt er mørkt, å gjette meg til hvilket av de sju lysene som ble skrudd av på den sjuarma lysestaken, å lese "Julemysteriet" og andre adventsbøker, å telle hvor mange adventsstjerner jeg kan se på en lang gåtur, titte inn i alle andres hus for å få et innblikk i deres adventstradisjoner, gjøre alle juleforberedelsene (til og med husarbeid), høre på "Adventstid og julestri med Eli og Teodor". Jeg skjønner at dette ikke er så hyperinteressant og derfor erklærer jeg herved min oppramsing som avsluttet. Men det er virkelig koselig med advent:) Men jeg er sikker på at det ville finnes flere adventsmennesker hvis det ikke var for den masete tentamensekle skolen som gjør livet surt i desember.
Nå var det ikke egentlig dette jeg ville skrive på min weblogg i dag. Jeg skulle mer sirkle meg inn mot da jeg stod og ventet på bussen etter min fantastiske julehandling, og da, mens jeg stod og ventet, frøs så mye at jeg følte meg som Jack i en av de siste av de tre timene av Titanic, og da jeg lurte på om hvis jeg bare strammet alle musklene hardt nok, ville jeg da bli litt varmere. Jeg ble ikke det.
The Blue Book
Dette er min bok. Det gleder meg overraskende mye at jeg har denne boka. Og det gleder meg enda mer at jeg har valgt den ut helt selv. Den lå bare der oppå en del andre glemte bøker, og strålte mot meg i sitt blå omslag. Det var umulig å ikke ta den opp, snu på den, åpne den litt, lukte på den. Den tiltalte meg veldig, der den lå. Jeg så med en gang at dette var min bok. Den hadde ligget å ventet på meg. Den hadde så inderlig lyst til å stå i mine bokhyller så lenge jeg lever. Og da var det vanskelig å ikke føle det samme om den. Min bok. "The Blue Door". På engelsk. Jeg kjøpte den, og var lenge glad for dette valget. Jeg er fremdeles glad, og jeg smiler oftere enn før. Av og til må jeg løfte den opp og klemme litt på den, bare for å opprettholde bevisstheten om at jeg eier boka. Jeg vil fortsette med dette.
Jeg har ikke lest den ut. Det er akkurat som om jeg ikke har lyst til å lese den ut enda. Men det er like før nå. Språket i boka mi er så perfekt. Akkurat som om hvert eneste ord er gjennomtenkt og ingen er tilfeldig skrevet. Og handlingen er fin. Jeg liker boka mi, og bedre kunne det ikke vært. Vi er svært gode venner.
Snefnugg
Mitt første møte med sneen i år var med en sekk på ryggen, en veske på magen og en ny og billig jakke på overkroppen. Jeg kom løpende ut fra flyplassen. Jeg hadde vært i en liten tur i Vilnius og hadde gått glipp av de første snefnuggene. Nå var det allerede flere cm sne på bakken, i tillegg til at det dalte nydelige snefnugg ned fra himmelen. De var store nok til å passe perfekt inn på en julaften, og også mange nok til å fange med tunga. Jeg måtte se bak meg om flere reagerte på dette dalende og stemningsladede været, men de virket tragisk nok verken forundret eller glade. De var heller ignorerende eller irriterte. Jeg bestemte meg derfor for å se på det positivt og gledet meg over at jeg ene og alene glede meg over dette fenomenet, som om det var en hemmelighet. En hemmelighet mellom meg og snefnuggene. Vi var glad i hverandre.
Glad er jeg. Og jeg har lekende trattatta-lyder langs gulvet. (En liten mjaumjau)
Om tid og gravitasjonskraften.
Jeg har hatt tid. Masse tid. Et hav av tid. Det har jeg ikke lenger. Heldigvis har jeg fremdeles havet. Og tid også, egentlig. Men jeg kan ikke lenger bestemme over den selv. Den er obligatorisk, min tid. Jeg kan velge på hvilken måte den er obligatorisk, men den er fortsatt obligatorisk. Hodet mitt er allerede fylt med skole.
Særemne... Sæææææreeemneeee.... Hun lå på gulvet. Stemmen hadde en rolig og langsom stemning i seg. Det hørtes ut som en streng militærleder som skulle late som om han var snill et lite øyeblikk, før han skulle begynne å brøle om forferdeligheten i militæret. (Spytte folk i ansiktet ville han også gjort.) Stille før stormen, tenkte hun. Denne snille og rolige stemmen som stadig påminte henne om at hun ikke måtte glemme særemne ville nok bli mer hysterisk etter hvert. Hun kunne kjenne den enorme gravitasjonskraften fra gulvet. Ikke tale om at hun skulle reise seg, finne fram penn og papir for å finne på forslag til sæææææreeeemneeee. Nei. Gulvet var bestemt på at hun skulle ligge der og glemme alt og alle og litt til. Vaaaaalgfaaaag. To stemmer. Andre dag på skolen og to stemmer. Allerede, tenkte hun, og gravitasjonen klamret seg inntil kroppen hennes. Eller omvendt. Det var da svært da, tenkte hun. Munnen hennes gjorde en manøver. Hun smilte. Hun reiste seg. Hun gikk ut døren og ut i solen. Men akkurat nå skal jeg plukke litt bær, sa hun høyt til seg selv mens hun omstilte hjernen til sommerferieglede. Det har hun nemlig lært seg nå. For en liten stund i alle fall.
(Overskriften er som kopiert ut i fra Naiv. Super. Vi får håpe det er helt tilfeldig.)
Og skolen har begynt igjen...
Og det gikk fort. Jeg har prestert å drive dank i ganske mange dager. Men andre dager har gått til innhøsting og hamstring av molter, fisk, blåe bær, jordlige bær, bringende bær og solskinnsbær. Og gulorange-sopp. Og hamstring er gøy, tro det eller ei. Noen dager gikk faktisk også med til pengetjening iført selvlysende oransje dresser. Dermed fikk jeg også sjansen til å samle på russekort i juli. En unik sjanse vil jeg si. To dager gikk med til eviglang sitting på vei til Trondheim, og én dag gikk med til eviglang sitting på et sykkelsete på vei mot sauer og nesten treløst landskap ved Ljøsenhammeren ovenfor Misvær. (Laaangt ovenfor Misvær. OVENfor. Oppover. Langt. Vil du ha en teskje til?) Da var jeg ferdig, klar og klappet med min oppsummering av ferien, og hvis du føler jeg har glemt noe er det bare å ta kontakt. Men det var ett problem med sommerferien i år. Det har nesten ikke vært noen 10-gradersdager eller regnværsdager, noe som betyr at jeg ikke har verken sittet inne å blitt hvit eller latt min frustrasjon over skrivesperre og forutsigbarhet gått ut over stakkarslige uvitende ballonger. <-Og nå kan jeg ikke skrive en skikkelig setning en gang. Så fint vær har det vært. (Hvis du ikke forstår et bær, bør du lese forrige innlegg. Det tar ikke så lang tid. Hvis du ikke har lesevansker da selvfølgelig.) Men nå har skolen begynt. Og vi skal leve likevel. Haha....
(Tenk så enkel verden ville vært hvis man slapp å skrive mellomrom hele tiden)
(Skal si jeg har mange parenteser i tekstene mine.. Uffda.)
(Tihi jeg er russ i år:))
Skolen er over...
... og vi er glade og fornøyde:) Nå har jeg prestert å drive dank i hele TO DAGER. Ferdig med det nå, tror jeg. Nå er tiden kommet for å oppleve. Leve opp. Leve opp alt man har ignorert til fordel for skoleæsj og skolegugg. Jah, det høres godt ut. Is skal suttes på, og treningsmengden skal få en eksplosjon. Derfor kan jeg ikke skrive mer i denne omgang. Jeg må eksplodere treningsmengden min. Men i de grå, våte, nordlige 10graderskalde dagene skal jeg oppruste meg til en krig mot min skrivesperre og forutsigbarhet. Jeg skal sitte å skrive meg hvit (pga. null solstråler), og jeg skal hoppe på bråkete ballonger for å få ut min fortvilelse over at jeg ikke lenger har et snev av intelligente usakligheter å skrive på min blogg. (Men ikke få for store forventninger.) Heldigvis er det en fin dag i dag, og jeg slipper å hoppe på smellende ballonger. La oss utsette opprustningen, og heller feire skoleslutt med en aldri så liten kopp te og en sykkeltur rundt et relativt gigantisk vann med en omkrets på omtrent to mil. Og la oss for all del ikke tenke på matematikk. Sommerferien har begynt... (Og med den sluttsetningen ser jeg for meg en spektakulær begynnelse på en film. Men ikke nå lenger, for nå har jeg klart å ødelegge hele sluttsetningen min med en altfor lang digresjon. Fillern. )
Solbrent? Jeg? Langt i fra!
Det er litt flaut å ikke ha farge på kortsidene av overkroppen. Fargen er i alle fall ikke den samme som finnes på magen og ryggen.
Jeg fryser ikke. Men jeg kjeder meg. Russisk, engelsk og norsk skal gjøres. Siste innspurt før eksamen. Ha. Lang innspurt. Jeg må ha temmelig god kondis. Denne innspurten har nemlig vart siden slutten av november. Ikke en ferie uten svære innleveringer. Ikke en helg uten stillesitting foran bøker og dataskjermer preget av "Word"s utsikt. Ikke en dag uten riving i håret. Men nå er det altså bare 11-13 dager igjen. At det skulle være sååå vanskelig å holde ut bare de få dagene, når jeg allerede har holdt ut omkring 175 andre skoledager. Men det vil gå over. Og da er det sommer og sol, is og regnværsturer. Ja, da skal livet begynne. Igjen.
17. maiii er vi enda mer gla'iiii
Ja, det var det. 17. mai kommer visst plutselig på besøk. Hm. Hva skal jeg da ta meg til? Den gang da hadde jeg alltid en travel 17.mai. Det var opptil fire tog som skulle traskes i. Det var selvfølgelig skoletoget og borgertoget, men det var også speidertoget og skrangletoget. Skrangletoget, ja. Det var et tog som bare ble gått i vår gate. Det gikk ut på å vekke hele kvartalet med kasserollelokk, 17.mai-trompeter og diverse andre éntonede instrumenter. Det hele gikk under for en del år siden, når hele vår familie ble for store, og dermed for lite sjarmerende til å gå i toget. Folk har en tendens til å bli sure når små bråkete barn vokser opp i takt med bråket. Og når det måtte søte og sure (og salte) lokkemidler til for at ungene i gata skulle ha lyst å gå i Skrangletoget, skjønte jeg etter hvert at togtradisjonen var på vei å toge ut av menneskenes hjerter.
Kjøpe-godter-for-mange-kronestykker-tradisjonen er heller ikke den samme uten å ha med to søsken som alltid kjøper mindre godter enn meg. I tillegg skal man aldri kjøpe så mye godter lenger. Verden er sunn. Eller. Verden vil gjerne være sunn. Jeg også. Jeg er som verden i det tilfellet.
17.mai er nok ikke den samme, nei. Jeg vurderer å lage nye tradisjoner. Men det tar jo noen repetisjoner før de blir tradisjoner. Vanskelig tema. Jeg vet om et enda vanskeligere tema. Hvem har sagt at det skal hele stein, saks og papir? Det er jo helt ulogisk. For det første vil jo ikke papiret akkurat drepe steinen, det vil bare pakke den inn. Men hvis steinen er spiss, vil jo steinen ødelegge papiret igjen. Og at saks slår papir er jo også feil. Den bare klipper papiret opp i mindre biter slik at det heller blir flere papirbiter som kan angripe saksen. Som sagt. Helt ulogisk. Usaklig? Aldri. (Men jeg har lest at man aldri skal si aldri. Huffeda.) Sjeldent.
Gratulerer med dagen, Norge! (igjen. Hm. Når blir neste innlegg? 7. juni? For å være helt ærlig synes jeg den dagen nesten er mer å feire enn 17.mai. Egentlig. Det virker jo bare som om vi feirer at vi gikk under Sverige. Men Grunnloven er kjekk den og altså. Hva med to nasjonaldager? Smart! Ekko av 17.mai. Da får korpset mer å gjøre også. Virkelig supert ville det vært:)
4.maii er vi så glaiii
Jaujau, så var det slik at jeg lovte å oppdatere etter 4.mai. Ja. Mhm. Jeppersen. Mye å si? Egentlig ikke.
Jeg er i alle fall ferdig med ting og tang. Jeg er ferdig å krampeskrive engelsk en hel dag. Ingen flere 17-siders analyser av medieprodukter skal skrives. Jeg er ferdig med å vrenge hjernen min for å lete etter mine til dels manglende kunnskaper om "kreative og oppfinnsomme" matteoppgaver. Jeg er ferdig å dumme meg totalt ut foran en forsamling i norsktimen. Jeg er til og med ferdig med å støvsuge for i dag. Livet er en grønn sky for meg nå. Jeg tror nesten jeg skal unne meg en hel halvtime TV-titting i dag, før jeg begynner å lese i forberedelseshefte til norsktentamen. Kanskje jeg skal slå ut håret og sette på en film? Nei. Jeg har noe ugress å luke i hagen.
Jeg vil flytte ut i skogen å leve livet som det skulle leves. Helt til neste istid.
Dette pratet er forhåpentligvis bare en fase. Jeg blir nok mer sprudlete om en stund. Nå for eksempel? Eller nåzzz....zzz....zzz....zzz...
(Beklager. Men jeg skal komme sterk, eller i alle fall sterkt, tilbake.)
(Gratulerer med dagen i dag, Norge:)
Mens vi venter (2)...
Venter på hva? spurte hun.
Venter på skyene, svarte jeg.
Å, de rosa?
Ja.
Noen ville kanskje sagt dette var en meningsløs samtale, men jeg visste bedre.
Jeg må oppdatere. Ja. Det er notert. Men det må legges i en kø. Køen er merkelig lang i disse dager. Jeg er redd oppdatering ikke kommer først. Nei. Kølappen sier: Etter 4. mai. Jo, det kan da være logisk. Kølappmaskinen virker. Det var da enda godt, så slipper jeg å organisere inn en kølapp som sier: Fiks kølappmaskinen. Det er kjekt med sånne maskiner altså. Men det skjer jeg har lyst til å flytte ut i skogen å bo der, delvis på grunn av maskinene. Heldigvis forurenser ikke denne så mye, ikke en gang under produksjonen. Jeg mistenker meg for å ha brukt den overskriften før.
Postmodernisme er kult! (Det kan jeg forklare en annen gang)
